Jeg hadde det godt.

Familien som jeg ble født inn i befant seg et sted blant den øvre middelklasse. Det vil si at både min mor og min far hadde universitets utdannelse, og tjente bra etter norske forhold. Jeg har derfor vokst opp i et hus, med hage og varme inne om vinteren. Aldri har jeg måttet gått å legge meg sulten, ei heller skitten. Ble jeg syk, så kom det en lege hjem til meg.  Og jeg fikk mine vaksiner og antibiotika om jeg trengte det.
Naturen var rett uten for døren og jeg brukte den mye. Venner hadde jeg flere av og jeg var ikke redd. Kun for vampyrer, derfor hang det hvitløk på romme mitt. Senere, kastet jeg hvitløken, fordi jeg ville bli en vampyr.

Jeg hadde det godt.

Da jeg ble syv, så flyttet vi. Vi flyttet til et større hus, med større hage. Ny skole og nye venner.
På barneskolen ble jeg mobbet, jeg kan godt rette på mye fra den tiden og klage på det som skjedde. Det var lærere som ikke gjorde jobben sin, foreldre som beskyttet sine mobbende sønner for mye.
Men jeg hadde nye og rene klær, jeg la meg aldri sulten. Foreldrene mine sendte meg til tannlege og  lege vis jeg ble syk.  Utdannelsen min var gratis, det var og helse tilbudet mitt.

Om man ser det store bilde, så hadde jeg det godt.

Etter hvert her i livet har jeg gått på videregående, to universitet og tjent min militærtjeneste.
Kan ikke si jeg har lidd mye for min luksus. Og ingen har gjort harde ofre for at jeg skal leve live mitt. I det minste ikke direkte.

Jeg har det fortsatt godt.

Andre steder i verden, blir barn født med hjelp av naboen på stampete jordgulv. Kanskje de sovner sultende alt den første natten. Blir de syke, så er det kun kjerringråd og en gråtende mor til hjelp.
De har ikke nødvendigvis varme om vinteren og får nok ingen skole.

De har det ikke godt. De må kjempe fra krybbe til grav.

Vil bare at du skal tenke over det, for om du kan lese dette. Så sitter du på en datamaskin, og du kan norsk. Sannsynligheten for at du er vokst opp i Norge er stor.
At dine foreldre tjener over 500.000 (til sammen) er og meget stor. I tillegg så har du nok minimum 9år på skolebenken (eller mer), kanskje du er en av dem som nyter godt av gratis utdanning. Og blir du skikkelig syk, så kan du ringe 113, og noen vil hjelpe deg.

Du ar det godt. Vil bare at du skal huske det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Burde vel forandre navn på bloggen min…

Tja….. Sånn passe lykkelig, sånn passe lykkelig pluss!

Gratulerer med dagen der ute!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg var liten så sang enten mamma eller pappa nattasang for meg. Til min mors store frustrasjon, så husker jeg nesten bare at pappa sang for meg. Det kan ha noe å gjøre med hans valg av sanger. Mens min mor sang tradisjonelle sanger , som bare handler om små barn som skal sove eller bare ai-ai-ai-boff.
Sang min far gamle studenter sanger, med hoder som fløy igjennom luften og på kommandantens gaffel satt fast. Det var vin og nakne kvinner i Provence.  Som liten gutt så lå jeg der med store øyne og så på faren min. Der han sang om brev til presidenten og soldater i krig. Alle natta sangene til min far hadde en historie. Hvite lam på en love, som slikker på en liten bror. Var Nordahl Grieg, som prøvde å imponere en Engelsk Lady, med små døtre.
Mange av natta sangene til min far har vært med på å forme meg, gitt meg noen av meningen jeg har i dag. Kan hende det ikke er selve sangene i seg selv, men at sangene gjenspeilte min fars meninger.
Jeg liker nå uansett å se på sangene som utløsende faktor, er litt hyggelig på den måten.

En natta sang som han sang var ”Mitt eget land”, en tekst jeg føler at folk trenger å høre nå. For din hånd er så lik min hånd. Det er viktig å huske på at om en tar bort politikk, religion, historie og klær. Så står vi der og alle er ganske like.
Vi står der som nakne mennesker, med like hender.. 
 

Mitt eget land.

Jag hörde musik någonstans,
som kom från en frusen orkester,
den kallas för terrorbalans
och dansas av öster och väster.
Vad bryr jag mig om öst och väst,
jag vet ju bäst…

…för när mänskorna har varandra,
bor de alla i samma land,
och jag är ju precis som andra,
och min hand är så lik din hand.
Hela landet syns från mitt fönster,
huvudstan ligger i mitt rum,
och i taket gör lyktor mönster,
det är dumt, men jag är nog dum.

Man säjer, att ensam är fri,
den frie lär vara den starke.
Men du och jag blir ändå vi,
och jorden får blommande marker,
och nätterna skimrar av bloss,
bara för oss…

…för när mänskorna har varandra,
bor de alla i samma land,
och allting vi vill ge till andra,
kan du få ur min öppna hand.
I min hand finns allt det jag drömmer,
allt jag äger och allt jag har,
och den rädsla, som alla gömmer,
på den är din hand ett svar.

Jag vet, att det finns en raket,
som flög till en främmande himmel,
men säj mej en enda planet
som jorden, för den ger mej svindel!
Och därför så stannar jag kvar,
jag vet jag har…

…liksom du någon plats på jorden,
som jag kallar mitt eget land,
det är svårt att få tag på orden,
men du vet, hur det känns ibland.
När man känner, att allt är nära,
och att allt finns en mening i.
Ska det vara så svårt att lära,
det att mänskorna – det är vi…

…har du hört någon gång musiken,
när jag fattar helt lätt din hand,
och i världen omkring finns riken,
men de är alla samma land.

Tekst: Beppe Wolgers

God natt alle sammen, sov trykt og godt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Du vet ikke at jeg er der, ikke enda,  du hører jo ikke annet enn vannet fra dusjen. Det er bare en vegg som skiller oss. På en side er du, med vannet rennende ned over ryggen, rumpen og lårene. På den andre siden står jeg, med handleposer. Handleposer med kylling, urter, sitroner og vin.
Tar opp tre flasker vin. To er rosévin og de må i kjøleskapet, slik at de er kalde til kvelden. Setter resten av posene på gulvet, før jeg går bort til badet.
Vil banke på å si hei, kanskje få et glimt av en leende, vakker, naken og våt jente.
Vi er ikke kjærester, ikke bor vi sammen. Vi bor ikke en gang i samme by.
Venner, latterlig gode venner er det vi er.
Som deler seng når vi er på besøk hos hverandre.
Venner som snakker i times vis på telefonen.

”Love, it’s like a hurricane.
It happens in Florida.
It gets in to everything”

Sitroner snittes raskt, bort med endene, og små snitt i skallet. Det lukter godt, friskt. En hele plante med rosmarin, napper av bladene. Hakker de opp, blande de med opphakket hvitløk, persille, nykvernetpepper og havsalt.  Alt skal inn i kyllingen.
Først litt rosmarin inn i buken, sammen med persille.
Så sitronen, nesten perverst. Avslutter med litt mer rosmarin og persille, før det fjerløse beina blir bundet sammen igjen.
Du kommer ut fra badet mens jeg gnir inn kyllingen med olje. Kyllingen og hendene mine glinser, lyset fra et utall stearinlys blinker i de. Men alt jeg kan se er smilet ditt.
Tryggheten du gir meg, selv om hjerte mitt banker som på en travhest i spurt.
Er forelsket? Jeg vet at jeg gjør deg trygg, vet at du er lykkelig når jeg er hos deg.

”Love, it’s like a marmoset.
It may be small and cute.
But sometimes it eats it’s young.”

Gjestene er gått nå, jeg rydder av bordet. Og du tapper i badekaret.
”Nå tør jeg å bade med deg” sier du.
Vi drikker rødvin, og jeg hører at du plystrer.  Hører vannet renner, igjen.
Hjertet løper løpsk igjen.
En stille lyd, nesten som føtter.
Det er føtter, det er du som kommer naken mot meg, med et glass i hånden.
Jeg har ikke sett deg naken før. Du har sett meg naken, men ikke jeg deg.
Herre Gud du er vakker naken. Du er slik en kvinne skal være, du er mer enn jeg har drømt om.
Du drikker lett, en tallerken går i gulvet.
Latteren din, stemmen din som ber meg komme til badekaret.
Jeg koster opp, tar med en flaske med rødvin og kommer til deg. Smilende sitter du å ser på at jeg kler av meg.
”Så estetisk pen pikken din er.” sier du.
Jeg sier ikke noe, bare smiler og ser på deg.
Kysser deg, prøvende.

”Love, it’s like a trailer park.
Ugly, but functional.
The rent is cheap enough.”

Det er sommer og varmt selv om solen har gått ned. På et pledd i skogbrynet sitter vi to. Vi har kyllingsalat, pai og vin. Mye vin, og stearinlys.
Stjernene blinker over oss. Og alt jeg har lyst til er å kysse deg. Alle fibrene i kroppen min vil det. Det er som et mantra går i hodet mitt, kyss henne, kyss henne.
Du ler og forteller om 17. Mai festen du var på. Hvem som var der og hva du hadde på deg. Ser det helt klart for meg, en tettsittende sort kjole med splitt ned over ryggen, et enkelt sølvkjede i halsen.
Jeg trekker pusten, skal til å lene meg frem mot deg. Klarer ikke å motstå mantraet lengre, jeg vil så innmari smake leppene dine, føle deg inntil meg.
Du forteller rolig om en gutt du traff på den festen. Han er lærer.
Alle fibre i kroppen min jobber mot å ikke gråte, mot å ikke kaste meg ut for stupet.
”Så hyggelig, er han snill?” Sier jeg.

”Love it’s like an interstate,
gets you from place to place.
But it’s littered with dead raccoons.”

Vi ligger i sengen min nå, du sover og jeg gråter, stille. Før du sovnet, sa du hvor lettet du var over å si det til meg. Du fortalte hvor heldig du var som hadde en så god venn som meg.
Så nå sover du lykkelig, og jeg gråter stille. Jeg ser på deg, under en halvmeter fra meg. Det er først nå jeg innser hvor mye jeg elsker deg. Det er først nå jeg innser at jeg elsker deg.
Jeg vil at du skal bli moren til mine barn, jeg vil dele resten av livet mitt med deg. En annen ting vet jeg også. Jeg skal ikke få det, jeg skal ikke dele livet mitt med deg.
Du sover der, med et lite smil om leppene, du drømmer sikkert om han.
Skulle gjort hva som helst for at du smilte sånn av meg.

”And love, loves like a garbageman.
It collects wasted filth,
And it smells like rotten flesh.”

Toget står der, vi er ute i god tid. Vi pleier ikke å være det. Vet ikke hvor mange ganger vi har løpt til toget, du med billettene og jeg med bagger.
Er så mange minner. Minner som er dine og mine, våres minner.
Du står der på trappen opp til toget. Jeg skal ikke være med, du skal til din by og jeg skal bli i min.
”Ser deg i sommerferien, vennen” sier du.
Jeg smiler, og klemmer deg. Noen ganger vet man bare noe helt sikkert. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å se deg i sommer. Vet faktisk ikke om jeg kommer til å se deg noen gang.
For jeg vet at jeg elsker deg, det vet ikke du.
En dag må jeg si det til deg. Bare ikke nå, ikke her.
Dagen jeg sier det til deg kommer. Du kommer til å bli lei deg. Det vet jeg ikke enda, mistenker det bare.
Nå vinker du lykkelig fra tog vinduet. Jeg står der, helt til man ikke kan se toget lengre. Først da så synker jeg sammen, som om noen har slått med i magen.
En gammel dame ser på meg, mens store tårer triller ned over kinnet mitt.

”Love it’s like a hurricane.
It happens in Florida.
It destroys everything.
It destroys everything.

I said love, sweet love.
Sweet, sweet love. Oh yea.”

Sangteksten er lånt av: The silver hearts.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ute har noen alt begynt å sende opp raketter, det er så vidt blitt mørkt. Lyset fra rakettene blafrer over notatene og over studenten. Et lite øyeblikk er alt grønt. Studenten, glasset med vann og notatene alt er grønt.

”NPH-Insulin er løst i en blanding med støkiometrisk lavt nivå av sink. Slik at det kan blandes med andre former av insulin. Protaminet blir enzymatisk fjernet i bindevevet, og sørger for langsom frigjøring og lang virke tid av Insulin”

Det kommer et punkt der studenter ikke klarer mer, et punkt der motivasjonen ikke er på topp lengre og vissheten om at denne kunnskapen en dag skal redde liv, vist nok, ikke er nok. Selv ikke kaffen hjelper eller smaker lengre. Det er da det er godt med en øl.
Lyden av trykket som flykter fra flasken, i det en åpner korken og smaken av øl på tungen.

”Chloropyramine, dimethindene og dimenhydrinae er antagonister av H1 reseptorene og kan brukes til å behandle allergi, men siden de krysser blod – hjerne – barrieren så har det en sedativeffekt. Det er da bedre å bruke annen generasjons H1-antagonister, som Cetrezine og loratidine, de krysser ikke blod – hjerne – barrieren”

Dressen er på. Og rundt nakken på studenten henger det et rødt og hvitrutete slips, fra Kroatia. Bøkene ligger igjen hjemme, alene i blaffet fra rakettene.
Studenten er på fest, han står rolig med viltert hår, ubarbert og holder en øl. Drikker rolig og konverserer med en ung pike.  Dessverre er tankene hans et annet sted. De burde kanskje vært om blusekanten hennes, om kløften og at man kan ane noe mer en et hint om brystene hennes. Hun er vakker, men studentens tanker går til en annen kvinne. En annen kvinne som er med en annen man i kveld. Vil ikke tenke på henne, studenten vil tenke på leppene til hun som står der. Hun som står der og lar stetten til et rødvinsglass rulle mellom fingrene. Det er ikke alltid tankene kommer som man vil, det er da studenten er glad for studiene, som henger over alt. Som en mørk skygge av noe en skulle ha gjort.

”Ether var den første brukte volatile væske, i anestien. Senere ble den byttet ut av N20 (eneste gassen som blir brukt, men den er ikke særlig bra grunnet sitt lave MAC) Halothan er en annen volatile væske som og blir brukt, den har muligheten til å gi malingt  hyperthermi i pasienter med muterte ryanodinin reseptorer. Da er det viktig med fysisk av kjøling og dantrolen.”

Klokken nærmer seg tolv, studenten stå alene. Alene midt i en folkemengde. Det er noen som har gitt han et glass med champagne, og på høytalerne teller noen ned fra ti.
Studenten tenker på henne som ikke er der, som i kveld står i armene til en annen mann. En annen mann et annet sted.
3-2-1 GODT NYTT ÅR! Sier mannen på høytalerne.
Alene drikker studenten et glass champagne. Alene blant kjærester som kysser, foreldre og unger. Noen ungdommer roper høyt og lykkelig, mens de skåler.
Studenten drikker rolig for seg selv.
En ensom melding kommer på telefonen. Det er noen som har sendt til feil nummer.

”Av anti-arrytmiske medisiner så følger vi van Vaughan sin klassifikasjon. Der første klasse er Na+ kanal blokkere, andre klasse er β-blokkere, tredje klasse er K+blokkere, mens fjerde klasse består av Ca2+kanal blokkere.”

Klokken ti på halv et kommer det en melding til på telefoenen, med nyttårs ønsker. Den er fra henne, hun som ikke er der. Han kan ikke svar og går inn på en bar. En bar der det er fult av hans venner og bekjente. Telefonen gjør nesten vondt i lommen hans. Studenten vet at han ikke kan svare, han må ikke si noe mer til henne. Det gjør bare vondt, så han bestiller en rom og cola.
En kvinnelig bekjent kommer bort til han, hun gråter.
Studenten legger sine armer rundt skuldrene hennes, hun legger pannen mot hans  skulder.  Hans skjeggstubber mot hennes hår. I mangel på et lommetørkle så tørker han tårene hennes med slipset sitt. Et slips fra Kroatia. Studenten har lyst til å gråte selv, men han kan ikke. Han klarer ikke å gråte. Hva ville folk tro om han da. Han klemmer henne litt mer, drikker opp drinken og går hjem, alene.

Vel hjemme, legger han dressen på en stol, med det kroatiske slipset på toppen. Naken står han å åpner vinduet. Lar kulden snike seg rundt kroppen, i håp om å føle noe annet. Noe annet en tomhet og ensomhet.
Vel under dynen, så vet han at det er ikke noe annet. Ingen som kommer å klemmer han. Rett før han sovner, litt full, så tenker studenten:

”Behandlingen av et akutthjerte infarkt består av MONA. Eller Morphin, O2, Nitrogen og Asprin”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Andre lyspunkt kommer en annen dag, kanskje… 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fort hakker kniven opp hvitløk. Oljen er i ferd med å bli varm i pannen, og kniven jobber. I en svak bue, fra side til side. Stadig mindre biter og varmere olje.
En slurk med vin, og så kaster man hvitløken i pannen. Den svake ubarmhjertige fresingen, fra møtet mellom olje og hvitløk. En slurk til med vin, en rask bevegelse med håndleddet. Hvitløken må ikke bli brun.
Pannen av platen, kjøttdeigen helles ut fra en bolle og freser høyt.
Duften av en rett i begynnelsen, duften av håp og muligheter. Fortsatt kan det bli en pai, en burrito eller pytt i panne. Det skal bli lasagne, en av Fred sine typiske dateretter.
En slurk til med vin, litt vin i pannen. Pannen settes på platen igjem. Vinen bobler lett.  
Løken nå. Et kutt i hver ende, et snitt igjennom de ytterste laget, trekke det raskt av. Skallet går i en bue igjennom kjøkkenet. Lyden av noe som treffer søplebøtten og en ny slurk med vin, en ny rask rist på panne. Deler løken i to, med et kutt. Lar kniven gli lydløst over de halve løkene, så skjerebrettet fylles av skiver med løk.
Litt mer grov kutting, og opp i pannen.
Ny slurk vin, risting på platen og snart er det tid for tomater.
Det kunne vær ostesuflé eller bare biff. Kanskje med fyltetomater til.
Men det er nok vinen som gjorde valget. Man bruker ikke vin i ostesuflé, heldigvis gjør man det i lasagne.
”Jeg hater å date”
Fred åpner en boks med hakkede tomater, tar en slurk til med vin og heller tomaten over kjøttdeig, løk og hvitløk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Skulle bare spise en liten lunsj ved 12 tiden.

Det er farlig å spise lunsj i en universitetsby i østeuropa. 

Ute er det vart, litt for varmt til å gjøre noe fornuftig, og man har alltid en venn som har stått eksamen. En venn som er glad og bestiller øl og samboca.

Så noen shots, kaffe og øl senere så befinner man seg i sin egen leilighet.

Hvor det er musikk, vin, absinth, hjemmebrent ungarsk brennevin, øl og pizza. For ikke å glemme 20 festglade og lykkelige studenter. 

Utrolig hvor god stemmning, og mye lyd 20 folk klarer å lage i en varm sommer natt. Men alt formye alkohol og en gitar.

Heldigvis så passer det ungarske politiet på og stopper festen når det blir nok bråk.

Frem med oppholdstilatelse, kjeft og mor sitt pikenavn.

Dessverre eller heldigvis finnes det alltid et sted å dra til… Og jeg har klart å beholde klærne på i dag og.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende